Er ADHD en motediagnose?
«Har ADHD blitt en motediagnose?» Spørsmålet dukker opp i kronikker, kommentarfelt og over kaffekoppen. Bak det ligger en observasjon som stemmer: flere får diagnosen nå enn før. Men konklusjonen mange trekker — at vi overdiagnostiserer — henger ikke på greip. Vi rydder i det.
Hvor kommer ordet «motediagnose» fra?
Uttrykket har spredd seg gjennom kronikker og uttalelser fra både fagfolk og folk uten tilknytning til faget. Rasjonalet bak er at forekomsten av ADHD har økt, samtidig som oppmerksomheten rundt ADHD har økt betydelig — og i mye større grad enn antallet som faktisk får diagnosen. Det som er «moten», er egentlig bare at det snakkes om. Feilen er å anta at klinisk praksis følger etter og deler ut ADHD-diagnoser i hytt og vær. Det stemmer ikke.
Hvorfor virker det nesten smittsomt?
Mange kjenner igjen at flere i samme vennegjeng eller familie får diagnosen i løpet av noen år. Det har tre forklaringer, og ingen av dem er trend. ADHD har en betydelig genetisk komponent — det er identifisert en lang rekke gener som trekker i retning av ADHD — så det er naturlig å finne flere i samme familie. Folk med ADHD trekkes også mot hverandre, ikke som en interesseorganisasjon, men fordi man søker mot mennesker med noen av de samme egenskapene. Og når forståelsen først sprer seg, tenker flere: dette kan gjelde meg, eller mor, eller barnet mitt.
Overdiagnostiserer vi?
Nei. Ingenting tyder på det. Overdiagnostisering forutsetter at vi finner en høyere andel med ADHD enn vi ville forvente. En stor paraplystudie fra 2023, som samlet tretten meta-analyser og over tre millioner barn, anslår den globale forekomsten til rundt åtte prosent. Helsedirektoratet legger til grunn et mer konservativt tall — omkring fem prosent av barn og rundt 2,5 prosent av voksne. Uansett hvilket anslag man bruker, ligger antallet som faktisk får diagnosen i Norge under det. Og jenter henger etter guttene med både senere utredning og senere diagnose, mens voksne og enkelte minoriteter knapt fanges opp. Økningen er reell, men bildet er at store grupper fortsatt går under radaren — ikke at det diagnostiseres for løst.
Hvorfor får flere diagnosen nå?
Vi har skjønt at ADHD ikke bare er hyperaktive gutter. Vi har begynt å venne oss til hvordan det ser ut hos dem som ikke klatrer i gardinene — gutter uten hyperaktivitet, og jenter i alle aldre. Ressurssterke kvinner viser seg ofte ikke med dårlige karakterer eller svak jobbprestasjon; de underpresterer kanskje ikke i det hele tatt, men får gjentatte episoder med utmattelse. Vi fanger også opp komorbide tilstander som følger med: angst, depresjon, spiseforstyrrelse og en rekke fysiske tilstander. Når vi ser tilfellene som ikke passet den gamle forståelsen, ser vi flere av dem.
Er det bare angst eller utmattelse forkledd?
En vanlig innvending er at folk får ADHD-diagnose når det egentlig er noe annet. Men ved ADHD er egenskapene der alltid, og har alltid vært der — symptomene kjenner man igjen så langt tilbake man kan huske. Andre tilstander som gir lignende utfordringer, det vi kaller differensialdiagnoser, er som regel begrenset til et gitt tidsrom. Og det ingen av de andre tilstandene har, er ADHD-ens variasjon i funksjonsnivå: du kan fungere utmerket i én situasjon og langt dårligere i en annen. En skoleelev som briljerer i tredje, femte og sjette time, men ikke i de andre, uke etter uke, er mer karakteristisk for ADHD enn for angst. Og det ene utelukker ikke det andre — man kan ha begge deler.
Den vanligste feilen går motsatt vei
Hos voksne er det sjelden at noen får en ADHD-diagnose uten grunnlag. Det motsatte skjer mye oftere: man lar være å diagnostisere ADHD når man absolutt burde. Da behandler man depresjonen, angsten eller utmattelsen for seg, uavhengig av ADHD-en. Det kan hjelpe en stund. Men problemet kommer ofte tilbake noen måneder eller år senere, fordi man ikke har rørt mekanismene som gjorde en syk. Resultatet blir et repeterende mønster av lange sykmeldinger med noen års mellomrom — behandling i overflaten, mens det underliggende får stå.
Har samfunnets krav noe med det å gjøre?
Ja. Kravene endrer ikke hvor mange som fødes med den genetiske disposisjonen, men jo mer krevende hverdagen er, jo flere får funksjonssvikt. Barn som er født sent på året utgjør en stor andel av dem som får diagnosen — de er mindre modne enn klassekameratene og har mindre å kompensere med. Samme fenomen ser vi i idretten, der eldst-i-årskullet-fordelen preger hvem som plukkes ut. Og de som har mye å holde styr på i hverdagen — særlig mange foreldre, særlig kvinner — har kortere vei til at det rett og slett blir for mye.
Hva mediedekningen bommer på
En betydelig andel av dem som uttaler seg i media, har begrenset kompetanse på det de uttaler seg om. Psykiatrien er organisert slik at få får mye erfaring med utredning og behandling, mens mange får bare litt. Da oppstår antakelser som ikke er korrekte — og så skrives kronikken basert på hva man tror, ikke hva man kunne slått opp. Et typisk eksempel er påstanden om at «befolkningen går rundt og speeder» på ADHD-medisin. Den som sier det, har diskvalifisert seg på grunnleggende farmakologi: rus krever en høy dose som slår inn raskt, mens ADHD-medisin i tablett- eller kapselform frigjøres gradvis over mange timer og virker stabiliserende.
Stigmaet har snudd
Før var stigmaet at man ble sett på som dum og avvikende med en ADHD-diagnose. Nå er det nesten motsatt: folk vil ikke være «enda en som skal ha ADHD». Mange kommer inn med skam før de i det hele tatt er utredet, og vegrer seg for å fortelle det til familien etterpå — fordi omgivelsene enten mener at «alle får det» eller sitter fast i åttitallsbildet av dårlig fungerende gutter. Men ADHD er ikke noe man kjøper seg et klistremerke for og setter på bilen dagen etter diagnosen. Ser man det heller som et sett egenskaper — en fordel i noen situasjoner, en ulempe i andre — blir det langt mer nyttig å forstå seg selv ut fra.