Hvordan virker ADHD-medisiner?
«Gir dere egentlig bare amfetamin til folk?» Spørsmålet kommer ofte, og fortjener et ordentlig svar. ADHD-medisiner er ikke ett stoff, men en håndfull med litt ulike mekanismer. Vi tar en oversikt over hva de faktisk gjør i hjernen, hvorfor det hjelper på oppmerksomhet og impulskontroll, og hvorfor medisin ikke er det samme som å ruse seg — uten å pynte på det vi ikke vet.
Det begynner med dopamin og noradrenalin
Skal vi tillate oss noen forenklinger, er det greit å ta utgangspunkt i to signalstoffer: dopamin og noradrenalin. I deler av hjernen der disse har en viktig funksjon, ligger mye av opphavet til symptomene ved ADHD. Vi fungerer gjerne dårligere når aktiviteten av signalstoffene er lavere enn det vi trenger for å fungere optimalt. Det er dette medisinen prøver å gjøre noe med.
Alle preparatene øker tilgjengelig dopamin
Gjennom litt forskjellige mekanismer ender alle ADHD-medisinene opp med å øke mengden tilgjengelig dopamin — og for så vidt noradrenalin. Vi snakker gjerne mest om dopamin fordi det er lettest å forklare, men begge deler er i spill. Poenget er det samme uansett hvilket preparat vi bruker: mer av signalstoffet blir tilgjengelig der hjernen trengte det, og funksjonsnivået bedres.
Hvorfor hjelper det på oppmerksomhet og impulskontroll?
Når signalstoffene ligger på et nivå hjernen kan jobbe med, blir det lettere å konsentrere seg, holde ut med en oppgave, komme i gang og gjøre seg ferdig. For mange handler ADHD like mye om indre uro og impulser, og også der er dopamin og noradrenalin sentrale. Effekten på oppmerksomhet og impulskontroll er altså to sider av samme sak: du gir de delene av hjernen som styrer dette, det de trengte for å fungere.
To hovedgrupper: sentralstimulerende og ikke-sentralstimulerende
Medisinene deler seg i to. De sentralstimulerende er metylfenidat og de amfetaminlignende variantene — stoffer med kjemiske likhetstrekk med amfetamin. De ikke-sentralstimulerende virker på en annen måte. Den viktigste praktiske forskjellen er hvor mye av hjernen de påvirker: de sentralstimulerende aktiverer mekanismen i en større del av hjernen enn de ikke-sentralstimulerende gjør.
Hvorfor de fleste starter med sentralstimulerende
De fleste begynner med et sentralstimulerende preparat. Én grunn er praktisk: blåreseptreglene setter en rekkefølge, og det er lite gunstig å hoppe rett på noe du må betale alt for selv. Men det er også slik at flere opplever tilfredsstillende symptomlette på de sentralstimulerende. Andelen kan ligge rundt 70 prosent, litt avhengig av hvordan du måler, mens for de ikke-sentralstimulerende ligger den gjerne mellom 40 og 50 prosent. De regnes altså som de mest effektive. Vi går grundigere gjennom de to hovedvirkestoffene i egne artikler om metylfenidat og amfetaminpreparater.
«Er det ikke bare amfetamin?»
Noen av stoffene er faktisk amfetamin, eller varianter der amfetaminmolekylet er endret litt. Men forskjellen mellom medisin og rus ligger ikke i hva slags stoff det er — den ligger i mengden og i hvor fort den blir tilgjengelig. Skal man ruse seg, tar man en høy dose som slår inn veldig fort og går ut igjen etter kort tid. Ved ADHD-medisin frigjøres en begrenset mengde gradvis over mange timer, den passerer leveren og brytes delvis ned der, og fordeles så jevnt utover åtte, ti eller tolv timer avhengig av preparat. Du får en jevn økning i stedet for en bratt topp, og dermed en helt annen effekt.
Mengden avgjør: tenk på det som vann
En måte å forstå det på: ett glass vann er sannsynligvis sunt. Tretti glass vann på kort tid kan sette deg i livsfare. Ruser man seg, kan man få noe i retning av tretti ganger så mye dopamin i løpet av den første halvtimen eller timen som ved bruk av medisin. Det er samme stoff, men mengden og tempoet gjør det til to vidt forskjellige ting. Det gjelder disse medisinene, og det gjelder det meste annet her i verden.
Hvorfor medisin ikke oppleves som rus
Behandling av ADHD med disse medisinene reduserer faktisk trangen til å bruke rusmidler. Og som vi pleier å si: det er sjelden folk med rusavhengighet glemmer å ruse seg til lunsj, men det er veldig ofte folk med ADHD glemmer å ta medisinen sin til lunsj. Medisinen er heller ikke nødvendigvis behagelig. Får du ti milligram for mye, kommer du gjerne tilbake og sier at dette ikke funker — det er ubehagelig. Sånn responderer man sjelden på rusmidler. Det handler om å få akkurat det du trenger for å håndtere hverdagen; får du mer, begynner du å fungere dårligere igjen.
Hvorfor riktig preparat må prøves ut
Noen treffer riktig medisin på første forsøk. Andre må prøve fire, fem eller seks før de finner noe som passer — enten fordi effekten uteble, eller fordi bivirkningene ble for vanskelige. Vi kan ikke vite på forhånd hva som blir best for deg. Det er verken kjønn eller symptombilde som avgjør det, men blant annet hvor raskt kroppen tar opp og bryter ned stoffet. To preparater med samme virkestoff kan til og med oppleves forskjellig. Uten annen informasjon må vi begynne et sted og justere oss fram derfra.
De ikke-sentralstimulerende alternativene
Er de sentralstimulerende uaktuelle, finnes det andre veier. Atomoksetin (kjent som Strattera), guanfacin (Intuniv) og — om man er litt raus med kategorien — bupropion (Wellbutrin, egentlig et antidepressiva) virker alle ved å påvirke tilgjengeligheten av noradrenalin og dopamin i frontallappen, uten å berøre belønningssenteret og de andre områdene på samme måte. Derfor er det heller ikke potensial for eufori. De har en annen virkemåte og en annen bivirkningsprofil, og for noen er de gode alternativer.