Kan man betale seg til en ADHD-diagnose? Er privat utredning useriøst?
Vi hører det jevnlig, både fra pasienter og fra henvisere: at folk kan betale seg til en diagnose bare de går privat. Stemmer det? Vi er selv en privat aktør, og har derfor en interesse i saken. Nettopp derfor er det verdt å svare presist: svaret er ikke enten eller.
Hvor kommer påstanden fra?
Det sies begge deler. Noen henvisere advarer mot det private fordi de mener kvaliteten er dårligere. Andre anbefaler pasientene å gå privat av samme grunn, med motsatt fortegn.
Begge deler kan være sant samtidig. Det er fullt mulig å være useriøs i det private, og det er fullt mulig å være useriøs i det offentlige.
Finansieringen avgjør ikke kvaliteten. Det er innholdet i tjenesten som gjør det.
Samme regler, privat som offentlig
Uansett hvilken tilstand du utredes for, gjelder de samme rammene. Samme faglige retningslinjer, samme lovverk, samme tilsynsmyndigheter, samme klagemulighet. Rammene er identiske privat og offentlig.
For deg som pasient har det derfor ingen betydning om stedet du får hjelpen finansieres på den ene eller den andre måten. Det som betyr noe, er hva du faktisk får.
Hvem kan stille en ADHD-diagnose?
Selve utredningen kan gjøres av lege i spesialisering, psykolog eller sykepleier. Men diagnosen skal verifiseres av en spesialist, i praksis en spesialist i psykiatri eller en psykologspesialist.
Det er alltid en spesialist som er faglig ansvarlig for virksomheten, og som setter diagnosen. Den samme spesialisten har også ansvar for at alle som jobber med utredning har opplæringen og kompetansen jobben krever.
Dette gjelder likt i sykehus og hos private.
Hva kjennetegner en solid utredning?
Først en god beskrivelse av hvordan du fungerer på ulike områder i livet, både nå og tilbake i tid, gjerne supplert med skoledokumenter og PPT-rapporter der de finnes. Det innhentes komparentopplysninger fra noen som kjenner deg godt, og det gjøres en vurdering av om andre tilstander kan forklare vanskene, ofte gjennom et strukturert intervju som MINI eller SCID-5. Fysiske tilstander kartlegges, og ADHD-symptomene kartlegges grundig, gjerne med et verktøy som DIVA-5.
En ordentlig ADHD-utredning har alt dette med.
Men til syvende og sist er ADHD en klinisk vurdering, ikke en poengscore. Skjemaene er hjelpemidler, ikke vurderingen selv. Kjenner man ikke ADHD, hjelper det ikke hvor mange skjema som fylles ut.
Til slutt bør du få en tydelig redegjørelse for hva som ligger til grunn for konklusjonen, enten den lander på ADHD eller ikke.
Dette er faktisk useriøst
Det klareste tegnet er en utredning kokt ned til en bunke selvutfyllingsskjema kjørt gjennom et program som leverer en konklusjon på et kvarter. Det holder ikke faglig mål, og det gjelder like mye enten konklusjonen blir en diagnose eller ikke.
Et annet varsku er en modell der du får pengene tilbake hvis du ikke får diagnose. Den gir begge parter en økonomisk interesse i at konklusjonen blir positiv, og det er ingen tjent med.
Betyr det noe hvor lang tid det tar?
Nei. Så lenge innholdet er der, blir ikke kvaliteten bedre av lengre tid eller større avstand mellom timene.
Vi gjennomfører utredninger ganske intensivt, over et par uker, og opplever at det gir bedre kvalitet: møtes man hyppig de første dagene, senker folk skuldrene, og det blir lettere å få tak i informasjonen. Man husker hva man snakket om dagen før.
Den som bruker over et år på en utredning, gjør det sjelden fordi resultatet blir grundigere. Lang tid er ingen garanti for riktig konklusjon.
Fastlegen er også privat
Her er en detalj mange overser: fastleger er stort sett private næringsdrivende med avtale med det offentlige, og de aller fleste konsultasjonene i norsk helsevesen skjer nettopp hos dem. Mye av det offentlige tilbudet bygger på avtaler med private: rehabilitering, rusbehandling, kirurgi, radiologi. Rundt en fjerdedel av de polikliniske konsultasjonene i spesialisthelsetjenesten skjer hos private avtalespesialister, og i rusbehandlingen er andelen langt høyere.
Skillet mellom offentlig og privat er derfor mindre skarpt enn debatten gir inntrykk av. Kritikk er helt legitim, men den bør handle om kvalitet, ikke om finansieringsform.
Ofte er det de samme folkene
En seiglivet myte er at private bare skummer fløten og tar de letteste pasientene. Det stemmer ikke. Det finnes ikke holdepunkter for at private gir dårligere behandling enn det offentlige.
Det som derimot påvirker utfallet, er noe helt annet: erfaring og volum. Har de som behandler deg gjort dette mange ganger før? Sammenhengen mellom volum og resultat er et veletablert funn i helsetjenesteforskningen.
De fleste som jobber privat, har jobbet i det offentlige tidligere, og ofte er det de samme folkene begge steder. En aktør som har spesialisert seg på ADHD kan sitte med mer erfaring nettopp fordi volumet er høyt. Vi får til og med henvist kompliserte saker fra sykehus for second opinion.
Hva du bør sjekke før du velger
Erfaring og volum betyr mest for utfallet, så still spørsmål ved om de som tilbyr tjenesten faktisk har rikelig erfaring med akkurat dette.
Spør hva du faktisk får: en vurdering satt sammen av skjemasvar og automatikk, eller en faglig forankret vurdering gjort av noen med erfaring på feltet.
Sjekk hva som skjer etter diagnosen: får du veiledning og medisinvurdering på samme sted, eller sitter du igjen med en rapport og må jakte på behandling selv? Psykologspesialister kan utrede, men ikke starte medisiner, så da trenger du en plan som henger sammen.
Be også om forventet totalpris for utredning og behandling samlet, ikke bare stykkprisen. Uten en samlet oversikt baller regningen på seg.
Og husk at det offentlige heller ikke er gratis. Du betaler skatt for det gjennom hele yrkeslivet, og det kan kjennes bittert å ha betalt inn i årevis og få nei akkurat når du trengte hjelpen.
Hvorfor folk søker privat
De fleste som kommer til det private, har gått en lang vei først. Mange er henvist til det offentlige og har fått avslag, fordi prioriteringsveilederen sier at de som har jobb og utdanning ikke skal prioriteres for ADHD-utredning. Når hjelpen uteblir, går det ut over jobb, familie og helse, og andre tilstander kan komme i tillegg, som blir vanskeligere å behandle senere.
Terskelen for å søke hjelp er høy. Gjør man det først, er det som regel fordi noe i livet virkelig ikke fungerer. Krisen er der når du ber om hjelp, og da kan måneder med ventetid være lang tid.