Kan man ha ADHD når man har jobb og utdanning?
«Hvordan kan man ha ADHD når man har fullført utdanning og er i fast jobb?» Spørsmålet kommer ofte, gjerne fra en fastlege som har fått en utredningsrapport i hånden og lurer. Det er et legitimt spørsmål, og det fortjener et ordentlig svar. Vi går gjennom hvorfor jobb og utdanning verken utelukker en diagnose eller er hele bildet av hvordan et menneske fungerer.
Spørsmålet vi oftest får fra fastleger
Når noen fremstår som velfungerende, er det nærliggende å tenke at ADHD ikke passer. Fastlegen som har en pasient med utdanning og jobb, spør derfor med rette: er dette virkelig ADHD?
Vi synes det er bra at spørsmålet stilles. Det er ikke lett å se fra utsiden hva som ligger til grunn for vurderingene våre, og de som konkluderer uten å spørre, er et større problem enn de som spør. Så vi svarer på spørsmålet, og som regel er det helt greit etterpå. Kort sagt er svaret ja: man kan godt ha ADHD selv om man har jobb og utdanning. Men forklaringen krever at vi ser nærmere på hva funksjon egentlig betyr.
Funksjonsnedsettelse er faktisk et krav
Her er utgangspunktet som overrasker mange: du kan ikke få en ADHD-diagnose uten påvirket funksjon på flere områder. Det er et av kriteriene, ikke en tilleggsbetraktning. En diagnose forutsetter altså at symptomene faktisk går ut over hverdagen.
Det følger av de nasjonale faglige rådene for ADHD, der symptomer, funksjonsnedsettelse, debut tidlig i livet og fravær av bedre forklaringer må vurderes samlet. Ingen av delene holder alene.
Funksjon er mer enn jobb og utdanning
Feilslutningen ligger i å måle funksjon bare i CV. Funksjon er også sosialt liv, familieliv og selvbilde, og der kan bildet være et helt annet.
Du kan stå i fast jobb og likevel ha mange konflikter og gjentatte sykemeldinger. Du kan ha høy utdanning og samtidig store problemer med for eksempel alkohol eller pengespill. Å ha jobb og utdanning er med andre ord ingen fasit på helheten i hvordan et menneske fungerer. Det sier noe om ett område, ikke om alle.
Hvorfor velfungerende likevel kan ha ADHD
Mange med ADHD har normalt eller høyt evnenivå, og nettopp derfor har de kompensert seg gjennom skole og arbeid. Det å komme seg gjennom en utdanning kan i seg selv være kompensasjonen, ofte med en høyere innsats enn andre trenger.
Kravene endrer seg også over tid. Under trygge og oversiktlige forhold går det gjerne greit, men når livet fylles opp med studier, barn og ansvar, blir det tydeligere hvor kapasiteten ikke strekker til. At noen fungerer godt i en periode, utelukker altså ikke en reell funksjonsnedsettelse på sikt.
Derfor havner mange velfungerende i det private
Det er de samme retningslinjene og lovene som gjelder i offentlig og privat helsevesen, så prinsipielt skal det ikke være noen forskjell.
I praksis fører prioriteringsreglene likevel til at mange som har utdanning og jobb, ikke når opp i køen i det offentlige. Prioriteringsveilederen gir rett til utredning i psykisk helsevern ved alvorlige symptomer og nedsatt funksjon, og de som fungerer godt på skole, i arbeid og hjemme, kommer da ofte under den terskelen. Da søker de utredning privat, og der dukker det samme spørsmålet opp igjen: hvordan kan dette være ADHD når personen tilsynelatende klarer seg godt? Vi har skrevet mer om nettopp denne mekanismen i teksten om avslag på ADHD-utredning.
ADHD er en klinisk diagnose, ikke en test
Det finnes ikke noe objektivt mål eller en fasit som avgjør en ADHD-diagnose. Vi bruker semistrukturerte intervjuer som DIVA-5, som helsemyndighetene også anbefaler, sammen med et bredere screeningverktøy for å fange opp andre tilstander.
Men disse skjemaene strukturerer bare informasjonen, de setter ikke diagnosen. Til sist koker det ned til en vurdering basert på klinisk skjønn. Vi er faktisk mer skeptiske til en diagnose som hviler på en mekanisk opptelling av kryss, enn til én som bygger på et grundig klinisk skjønn. Antall kryss er indikatorer, ikke svaret. Kryssene skal gi oss innsikt i hvordan et menneske fungerer i hverdagen, og til slutt er det den samlede vurderingen som teller.
Nevropsykologisk testing er ikke obligatorisk
Et vanlig spørsmål er om det må gjøres nevropsykologisk testing. Det må det ikke.
Slik testing brukes først og fremst når vi mistenker kognitiv svikt eller lettere psykisk utviklingshemming, altså andre forklaringer på at noen presterer dårligere enn jevnaldrende. Har du derimot fullført utdanning og er i jobb, taler det for et normalt eller godt evnenivå, og da tilfører testingen sjelden noe. Vi anbefaler den når det er konkret mistanke om noe annet, ikke som et fast punkt på lista.
Komparentopplysninger: anbefalt, ikke et krav
Å innhente opplysninger fra noen som kjenner pasienten godt, gjerne foreldre, søsken eller partner, er en stor fordel. Det gir en observasjon fra utsiden i tillegg til pasientens egen. Det er sterkt anbefalt, men det er ikke et absolutt krav.
Noen har ikke foreldre i live, noen ønsker ikke å involvere familien, og gamle skolepapirer finnes ikke alltid. Fravær av informasjon er ikke det samme som negativ informasjon. Vi stiller diagnoser på sykehus hver dag ut fra de opplysningene vi har, og presisjonen øker når vi får mer, uten at manglende papirer i seg selv stopper en forsvarlig vurdering.
Yrker som forsvar og politi: se på funksjonen, ikke merkelappen
Den vanskeligste vurderingen gjelder yrkesutøvelse, der ADHD noen ganger behandles som en risiko i seg selv. I forsvaret og politiet har vi sett folk bli vurdert som tjenesteudyktige eller mistet oppgaver etter en diagnose i voksen alder.
Poenget vårt er dette: «ADHD uten funksjonsnedsettelse» er en selvmotsigelse, for da er ikke kriteriene oppfylt. Så lenge en person faktisk fungerer i rollen, bør diagnosen ikke være til hinder. Da må man vurdere hvordan nettopp dette mennesket fungerer i nettopp denne jobben, ikke avgjøre saken på merkelappen alene. Vil du vite mer om hva diagnosen faktisk innebærer, se ADHD hos voksne.