RSD: når kritikk treffer uforholdsmessig hardt

Hva RSD er, og hva det ikke er

RSD står for rejection sensitive dysphoria, og beskriver en uforholdsmessig sterk og ubehagelig reaksjon på kritikk eller avvisning. Ordet «opplevd» er sentralt: reaksjonen kommer også i situasjoner der kritikken var langt mildere enn den ble oppfattet, eller ikke var der i det hele tatt.

Så til det viktigste forbeholdet, og vi vil ha det tidlig i teksten: RSD er ikke en diagnose. Det er ikke et kriterium for ADHD, det står ikke i diagnosemanualene, og det finnes ikke et forskningsfelt som har definert og målt det. Det er et begrep som beskriver et gjenkjennelig psykologisk fenomen, og som forekommer hos folk med og uten ADHD.

Vi mener likevel begrepet har verdi. Har du ikke et navn på et mønster, fratar du deg selv muligheten til å kjenne igjen at det er dette som skjer akkurat nå. Det problematiske er når begrepet omtales som en diagnose i seg selv.

Hvorfor det henger sammen med ADHD

To mekanismer peker i retning av at dette forekommer hyppigere ved ADHD.

Den første er erfaring. Mye siterte anslag på feltet tilsier at barn med ADHD får i størrelsesorden 20 000 flere negative tilbakemeldinger enn jevnaldrende gjennom oppveksten. Tallet er et anslag uten publisert primærkilde, men de aller fleste med ADHD kjenner igjen at de har fått mer kritikk enn søsknene sine, i det samme miljøet.

Den andre er følelsesregulering. Systematiske oversikter anslår at en firedel til halvparten av barn med ADHD har betydelige vansker med å regulere følelser, og en enda større andel av voksne. Russell Barkley har argumentert for at det burde vært et eget diagnosekriterium.

Det er lært, ikke medfødt

Mekanismen er velkjent, selv om den ikke er studert spesifikt for dette begrepet. Vi lærer ikke bare ved å forstå noe. Vi lærer også ved at ting som skjer samtidig, knyttes sammen.

Pavlovs hunder er standardeksempelet: han ringte med en bjelle før maten kom, og etter hvert siklet hundene av bjella alene. Bjella forårsaket ingen mat. De to hadde bare opptrådt sammen.

Overført hit: har man ofte fått kritikk, lærer man ikke bare at kritikken kommer. Man lærer at bestemte signaler går forut for den. Et ansiktsuttrykk, et tonefall, en stemning i rommet, noen som virker sliten. Disse signalene blir bjella, og koblingen skjer uten at du bestemmer det.

Kjeden: trigger, følelse, tanke, reaksjon

Rekkefølgen er poenget, og den er kontraintuitiv.

En trigger er observasjonen eller sanseinntrykket som setter i gang kjeden. Triggeren utløser først en følelse. Tankene kommer etterpå, og de følger følelsen, ikke situasjonen. Til slutt kommer reaksjonen, som også er lært.

Det betyr at tolkningen din av hva som nettopp skjedde, blir formet av en følelse som allerede var der. Du rekker ikke å vurdere situasjonen før reaksjonen er i gang. Dette skjer ikke i frontallappen. Det er en automatisert kobling.

Hvorfor det kjennes i kroppen

Situasjonen oppfattes som en trussel. Amygdala aktiveres, hjernen går i beredskap, og kroppen svarer med det samme fight or flight-mønsteret som ved reell fare.

Derfor er dette ikke bare ubehagelig. Mange kjenner det fysisk, med kvalme og uro, som respons på en kommentar. Det er en av grunnene til at reaksjonen kan virke helt ute av proporsjon utenfra, mens den innenfra kjennes fullstendig berettiget.

Krangelen om detaljene

Her oppstår problemet i relasjoner. Sier den ene noe som treffer, kan reaksjonen bli langt sterkere enn kommentaren skulle tilsi. Den andre svarer at det ikke var slik det var ment.

Da står man med et valg som ikke er et valg. Enten må den ene tone ned eller bagatellisere følelser som er helt ekte, eller så må den andre ta ansvar for et ubehag han eller hun ikke skapte.

Utfallet blir som regel at begge begynner å krangle om detaljene i formuleringen: nøyaktig hva som ble sagt, og nøyaktig hva som ble ment. Men reaksjonen handler ikke om det som ble sagt. Den handler om noe som skjedde for lenge siden.

En reaksjon som er ute av proporsjon i dag, kan være helt adekvat sett mot erfaringene den bygger på. Det er nettopp det som gjør den vanskelig å argumentere seg ut av.

Det eneste du kan endre, er responsen

Trigger, følelse og tanke kan du ikke velge bort. Kunnskap om mønsteret hindrer det ikke i å starte.

Det du sitter igjen med, er den siste delen: reaksjonen. Og det er nok, for det er der mønsteret vedlikeholdes eller brytes.

Det som er lært, blir ikke slettet. Men du kan lære noe nytt ved siden av, og la den nye erfaringen bli gjentatt ofte nok til at den tas i bruk. Det krever at du står i ubehaget i stedet for å dempe det, og det er den harde delen.

Strategiene som holder mønsteret ved like

De vanlige responsene har det til felles at de virker godt på kort sikt og holder mønsteret intakt på lang sikt.

Noen blir svært imøtekommende og søker bekreftelse. Noen presterer, sjekker for feil og krever at alt skal være perfekt, slik at ingen skal få noe å utsette. Noen avslutter relasjonen før den andre rekker det, og slipper dermed å oppleve avvisningen.

Det motsatte er også en strategi: å slutte å bry seg og la være å utsette seg for krav. Den er like uhensiktsmessig, av samme grunn. Ingen av dem gir deg en ny erfaring. Å bruke tilværelsen på å unngå at noen blir misfornøyd, er en kjent vei til utmattelse, og henger tett sammen med det vi skriver om i teksten om grensesetting.

Hvorfor det varierer med hvem du står overfor

Mange kjenner igjen at de kan riste av seg kritikk fra én person, og knuses av det samme fra en annen. Det er ikke inkonsekvent.

Læringen er knyttet til kontekst. Du kan lære at en bestemt person eller en bestemt situasjon er trygg, og da gjelder ikke mønsteret der. To parallelle systemer kan altså kjøre samtidig i samme menneske.

Det forklarer paradokser som ellers virker uforståelige: at noen som er svært sårbar for avvisning i nære relasjoner, likevel kan utsette seg for storstilt vurdering i en sammenheng de har definert som trygg.

Når to mennesker trigger hverandre

Den vanskeligste varianten er to personer hvis strategier er hverandres triggere. Den ene håndterer usikkerhet ved å bli ivrig og reparere; den andre ved å trekke seg unna. Begge svar bekrefter den andres verste antakelse.

Dette er krevende å løse i øyeblikket, uansett hvor motiverte begge er, fordi begge er i affekt samtidig. Da har man dårlig tilgang til den delen av hjernen man trenger for å tenke klart.

Det som fungerer, er å gjøre arbeidet når man er rolig: bli enige om hvordan dette skal håndteres neste gang, og deretter hjelpe hverandre med å kjenne igjen at det er dette som skjer. Det er lettere sagt enn gjort, blant annet fordi det er fristende å bruke innsikten som argument mot den andre.

Finnes det behandling?

Nei, ikke for RSD som sådan. Det er ikke et klinisk begrep det forskes på, og vi har ingen behandlingsstudier å vise til.

Men er målet å etablere et nytt og mindre problematisk mønster, finnes det tilnærminger som prinsipielt trekker i den retningen. Metakognitiv terapi trener nettopp det å kjenne igjen en følelse, se den litt utenfra og velge en annen respons. Kognitiv atferdsterapi arbeider med koblingen mellom situasjon og handling. EMDR retter seg mot å dempe intensiteten i den følelsesmessige responsen der det ligger traumeerfaringer under.

Vi vil være tydelige på at dette er faglige betraktninger ut fra kjente prinsipper, ikke dokumentert effekt for dette begrepet. Det vi mener med rimelig sikkerhet, er at et problem med opphav i tidligere erfaringer sjelden lar seg løse ved å behandle det som om det oppsto i dag.

Kjenner du deg igjen?

Kjenner du deg igjen i mønsteret, er det verdt å ta det opp med noen. Vi tilbyr veiledning og oppfølging for voksne og ungdom over seksten år, og du finner mer om selve tilstanden under ADHD hos voksne.